Den første snøen har kommet. Det er kaldt, og så mørkt som bare november kan være. Det er i kveld det skjer. Det er tid for årets første skitur.
Par nummer to er hentet opp fra boden. Skiene det ikke er så farlig med, de med minnene fra vårens siste slushtur fortsatt klistret til sålen. Sommertightsen er byttet ut med superundertøy og tykke hansker. La vinteren komme!
Noen minutters kjøring fra neonlys og trafikkaos i Oslo sentrum åpenbarer villmarken seg. En skitur her ute på en vanlig ukedag er som en liten flukt fra hverdagen.
Ute av trening
Idet jeg fester på meg skiene innser jeg at teknikken er rusten. Til forskjell fra eliteløperne har jeg ikke tilbrakt sommeren oppe på en solfylt isbre noen tusen meter over havet. For å holde balansen blir stavene brukt mer som krykker enn som fartshjelpere. Småsteinen i løypa gjør det ikke lettere, og jeg føler meg som en klønete nybegynner. Men det gjør ikke noe, iveren er større enn bekymringene over stilen.
Tilbake til virkeligheten
Jeg glir sakte av gårde mens hodelykten kaster et nesten skummelt skjær oppover granleggene langs løypa. Det virker som et paradoks, et forsøk på å overvinne den mørkeste av måneder. Men et sted der i stillheten innser jeg at november kan være et hyggelig bekjentskap. Å tenke på alt og ingenting på én gang, bekymringer forsvinner eller synes plutselig ikke så store likevel.
Staven treffer plutselig skien. Tabbe. Famling, klarer nesten å gjenvinne balansen, men fallet er uunngåelig. Heldigvis er bakken mykere enn på rulleski.
Dagen derpå
Da jeg kommer tilbake til parkeringen, innser jeg at jeg ikke har vært den eneste som har testet skiløypene denne kvelden. Rundt tjue personer står på perrongen og venter på at lokaltoget skal ta dem inn til byen igjen. Jeg lurer på om de vil være like støle som meg selv i morgen.