Menu
MENU

10 tips for løping på glatta

Kuldegrader betyr at du kan løpe på snødekte stier, frosne myrer, is og gjennom rimete gress. Tiden fremover er overraskende morsom for terrengløping.

Tekst: Bjørnar Eidsmo
08.11.2017

Løping på glatta.

Snø dekker røtter og stein i stiene. Myr, gjørme og mose fryser. Dermed blir underlaget jevnere og du får bedre flyt. Samtidig krever plutselig is noe ekstra for å holde på balansen. Nå følger noen tips om løping på usikkert underlag. Deretter kommer en historie fra en dag jeg lærte å løpe raskere på isen.

1. Bruk korte og lette skritt når du løper.

2. Sko med knotter av myk gummi gir godt feste på snø og våte underlag.

3. Dersom det er mye is der du løper vil terrengsko med pigger være til stor hjelp. Du kan få pigget sko du allerede har i endel sportsbutikker.

4. Velg opptråkkede stier om snøen ikke bærer deg og blir tung å løpe i.

5. Ha tyngdepunktet noe fremover. Tenk på at løping kan beskrives som å falle kontrollert. Dette er sikrere enn å ha vekten bakpå.

6. Konsentrer deg og følg med på hva som kommer. Min erfaring er nesten alle mine fall har bakgrunn i at tankene er et annet sted.

7. Tråkk ned hele sålen på skoen om du kommer på is.

8. Vær alltid beredt på at en sko kan glippe eller at underlaget kan svikte. Ikke forsøk å bråstoppe om du sklir. Slipp heller opp. Forsøk å fortsette med korte og raske steg. Behold tyngden fremover. Tenk at du skal klare å stå. Se opp og frem etter løsninger. Dette vil hjelpe deg.

9. Bruk armene som balanseror. Flytt gjerne tyngdepunktet nærmere bakken ved å gjøre deg selv lavere.

10. Det blir fort mørkt fremover. En god hodelykt sørger for at du kan løpe som før. Velkjent natur blir dessuten spennende på nye måter i mørket. Kanskje du ser noen lysende øyne fra dyr? Klær med reflekser er lurt dersom du også må løpe der det er trafikk.

Dagen jeg lærte å løpe raskere på isen

Er du klar for en historie om løping på glatta? Hold deg fast. Her kommer den.

Det er en vårdag i mars. Sola skinner. Øystein Høgsand og jeg er i Lillomarka i Oslo. Vi bruker piggsko.

– Lette steg på forfoten er bra, men her er det bare å trampe piggene på hele skoen ned, sier Øystein til meg og setter fart forbi meg på isen.

Vi er i ferd med å runde et flatt parti ved Isdammen i bunn av Årvollåsen. Tidligere ble det tatt ut store iskuber fra tjernet. De ble brukt som kjøleelementer andre steder. Nettopp is er det masse av denne dagen. Både i dammen og på stiene i skogen rundt. Vil vi klare å holde oss på beina?

Dilemma: Å gå eller løpe oppover

Det er gøy å trene med en løper som Øystein. Han er også glad i å farte rundt i skogen på jakt etter fine stier. Siden vi nå begge bor nær Lillomarka har vi en enorm lekepark for løping rett utenfor døra.

Nå går vi oppover mot toppen av Årvollåsen.

– Det lønner seg ikke nødvendigvis å løpe når det blir bratt, selv om du klarer det, har Øystein minnet meg om tidligere. Slik får du mer krefter når det flater ut igjen. Det blir dessuten lettere å slå av en prat på vei oppover.

Under ultraløpet Xreid Senja i 2016 fikk Øystein andre beste tid sammen med sin lagkamerat. Det er utrolig imponerende. Løpet var på over 120 km og 5500 høydemeter. Mye av ruta var utenfor sti. God navigering var avgjørende. De raskeste brukte rundt 24 timer. Mange måtte bryte tidlig grunnet den ekstremt krevende løypa. Hva ligger bak en slik prestasjon? Her har jeg nok mye å lære av Øystein.

Utforløping på is

På nordsiden av Årvollåsen er det masse is i skyggen. Øystein starter å løpe nedover som om det var helt bart.

– Jeg visste ikke at det er mulig å løpe så fort på is!, roper jeg overrasket etter han.

Dette har jeg aldri sett eller opplevd før. Her er det bare å ta mot til seg å forsøke det samme. Jeg setter fart nedover mellom trær, over stein, på is, jord og snø. Nå gjelder det å bruke alle piggene på skoene slik Øystein forklarte.

Skoene gir mye mer feste enn jeg var klar over. Hvor går grensen? For å holde følge må jeg bare gasse på så godt jeg kan. Jeg jubler. Det er utrolig gøy å slippe opp helt. God koordinasjon mellom øyne og bein gjør at jeg unngår å falle. Det går overraskende fint.

 

Tyven som gjemte seg i Lillomarka

En kilometer senere er vi i bunn av bakken. Vi stopper i et kryss der stien møter en grusvei. Jeg har for første gang testet å lage en digital rute på forhånd. Den har jeg lastet inn på klokka. Siden vi planla å løpe kun 10 km har jeg planlagt ruta videre et stykke på veien. Et skilt ved siden av oss lokker med stiløping opp mot hula til mestertyven Ole Høiland.

– Skal vi følge den stien istedenfor?, spør Øystein.

– Ja, gjerne for meg. Det er mye morsommere enn grusveien, svarer jeg.

Dermed ser vi ikke på klokka mer for å følge ruta. Mye av friheten forsvinner jo med en slik plan. Å trene med andre som også velger veien videre utfra hvor det er gøyest å løpe er helt topp.

Granskogen er tett og mørk. Vi løper oppover i en kløft. Stien er full av grove steiner. Så dukker det opp en lysning. Der ligger det flere store steinheller. Noen av dem danner et tak og en slags hule. Dette var et av flere gjemmesteder til Høiland. Jeg går bort til et skilt. Der står det at Høiland ranet Norges Bank for 64.000 spesidaler i 1835. Videre at han rømte fra fengselet på Akershus festning hele 11 ganger. Hvordan er det mulig?

En ny sti

Øystein loser meg med videre gjennom en snarvei ned til Linderudkollen skiarena. Der ser det ut til å være sesongavslutning for langrennsmiljøet. Deretter smyger vi oss opp til skogryggen på andre siden, og løper ned skrenten til Langevann.

En av stiene nede ved vannet leder til et område med utsikt over Maridalsvannet og Oslo by. Den tar vi. Videre pleier jeg å løpe videre til Trollvann og opp til utsikten ved Grefsenkollen restaurant. Nå forteller Øystein om en sti jeg ikke kjenner. Den er lenger ned og følger åsen rundt over klatrefeltet.

– Vi tar den. Å bli kjent med en ny sti er alltid moro, sier jeg.

Det er et godt valg. Ved å følge åsen rundt kan vi holde jevnere og høyere fart, og vi får mer av den flotte utsikten over byen.

Når løpingen blir som en dans

Da vi når det høyeste punktet på stien setter Øystein fart igjen nedover.

Her har sola stått på. Det er tørre stier. Jeg løper det jeg klarer for å holde følge. Når det går så fort som dette er det ikke rom for feil. For å se hvor jeg bør sette beina svinger jeg fram og tilbake motsatt av der Øystein er i stien.

Ved et utsiktspunkt lenger ned skimter jeg en familie som slapper av. De hører tydeligvis at vi kommer rullende nedover lia og snur seg mot oss.

I det vi passerer familien tar jeg et hoppsteg utfor en avsats ned i en bratt og smal skrent.

– Var det en konkurranse?, hører jeg et av barna spørre bak meg.

Vi flyr nedover den smale og svingete stien det vi klarer. Først når det flater ut i bunn stopper vi helt.

– For en utrolig gøy løpetur, sier jeg andpusten og ler.

– Ja, det er lenge siden jeg hatt en så morsom økt i Lillomarka, sier Øystein.

– Du er jo helt vill nedover. Jeg måtte virkelig konsentrere meg for å henge på.

– Du vet når vi løper slik to stykker blir det som en dans.

– Ja, det føltes faktisk slik, sier jeg.

Her skilles våre veier.

– Takk for turen da!, sier Øystein.

– Takk for turen ja!, sier jeg og vender hjemover.

Jeg gleder meg allerede til neste løpetur på glatte stier.

 

Turhilsen,
Bjørnar Eidsmo