Menu
MENU

Den elleville jakten under Hodelyktløpet i Østmarka

Da er det 60 sekunder til start!, roper starter Roar Heidenstrøm. Snart skal jeg løpe 12 km sti i stummende mørke så fort jeg kan. Heldigvis har jeg hodelykt.

Tekst: Bjørnar Eidsmo
08.11.2017


Rundt meg er 41 andre deltakere. Vi står foran en bom på en stengt vei på Skullerud i Oslo. Bak meg brenner et bål i veikanten. Over meg er en stjerneklar himmel. Det viktigste er foran meg. Der er en mørklagt grusvei. Lenger fremme venter Østmarkas utfordrende stier.

I hodet mitt spinner flere spørsmål. Hvem er de raskeste her? Hva er deres styrker og svakheter? Hva slags løype er det egentlig som venter oss? Hvordan er dagsformen min?

– 15 sekunder igjen!

Kroppen føles ganske fin. Jeg står ved siden av min løpevenn Johannes Rummelhoff. Vi ser på to orienteringsløpere i første rekke.

– 5, 4, 3, 2, 1, 0!

82 føtter starter opp. – Vohoo!, roper jeg passe høyt.

Konkurransen kommer brått på

Tirsdag, to dager tidligere, skriver jeg til Johannes:

“Tror du ikke hodelyktløpet er allerede nå på torsdag? Hjelpes. Jeg skulle gjerne hatt en uke restitusjon til, men vi får prøve”.

“Ta det rolig”, svarer Johannes.

For ti dager siden jeg løp mitt første 100 kilometers ultraløp i Frankrike. Etterpå har jeg hatt behov for å roe ned litt. En kraftig lårhøne, to blå tånegler og litt ømme muskler krever restitusjon. Er beina klare for en ny konkurranse allerede tro?

Hodelyktløpet i Østmarka vil bli min tiende konkurranse i år. Det blir med sine 12 km også den korteste. Antall stigningsmeter vet jeg ikke. Arrangør er fire personer som danner Østmarka Mjød- og Knivstikkerlag. I 2014 var jeg med i en annen konkurranse de har. Den heter nå Østmarka Trail Challenge – Flyktningeruta. Erfaringen fra den gangen gjør at jeg har forventninger til denne ukas konkurranse. Det er sannsynlig at de har laget en løype på skikkelig utfordrende stier. Det er også grunnen til at jeg meldte meg på for lenge siden.

Stirsdag og løpeprat

Tirsdag samme kveld er jeg som vanlig med på “Stirsdag” i regi av løpegruppa Sky Blazers. Da løper vi en runde på 12 km i Lillomarka. Siden det er allehelgensdag er vi blitt oppfordret til å kle oss ut. Det er nok eneste gang i mitt liv at jeg kommer til forsøke å roe ned en bjeffende hund midt i skogen ved å si: – Slapp av, jeg er bare en spekkhogger.

Etterpå møtes flere av oss på Peltonen for pizza og løpeprat. Spekkhoggerdrakten er gjemt bort.

– Har du satt deg inn i hvor traseen på hodelyktløpet går Johannes?, spør jeg.
– Nei, egentlig ikke. Det er vel på deler av Flyktningeruta?, svarer han.
– Hm. Dette må jeg sjekke nærmere.

Jeg finner frem mobilen og leser beskrivelsen av konkurransen:

“Hodelyktløpet er et teknisk krevende terrengløp. Dette er for dere som ønsker et annerledes løp der du utfordres på andre nivåer enn kun kondisjon. Løypa vil bli merket av arrangør, men siden dette foregår om kvelden, vil mulighetene for feilløping absolutt være tilstede. Det gjelder å følge godt med, og særlig der stien deler seg. Hodelykt er et must”.

Dette er jo midt i blinken, tenker jeg og leser videre:

“Fra starten ved Skullerud (Plantasjen), følger vi flyktningeruta opp til Rundvann. Deretter følger løypa blåstien over Rundvannsåsen som etterhvert stuper ned Dødsbakken og ned til grusveien ved Sølvdobla”.

Jeg studerer løypekartet. Området har jeg løpt i mange ganger, men her er det tydeligvis flere ukjente stier på gang. Rundvann kjenner jeg til, men hva i all verden er denne Dødsbakken?
Det blir spennende å se.

Løpetaktikk

Vi skrur tiden fremover igjen. Johannes skyter frem da startskuddet går. Han legger seg foran med de to orienteringsløperne. De har vi i smug utpekt som kandidater til å være de sprekeste her. Johannes har ambisjoner skjønner jeg. Moro. Jeg har aldri vært blant de ti beste i et løp. Det er et mål i kveld. Tenk om jeg kan klare enda bedre også. Hvor lenge vil jeg kunne holde tempoet til teten? Jeg hekter meg på dem.

Fem minutter inn i konkurransen er fire personer i tet på vei opp en 1,5 km lang grusvei. Jeg er en av dem. Pulsen er ikke så høy. Tempoet kjenner nesten litt for behagelig. Er det forsvarlig å løpe fortere tro? Jeg løper forsiktig forbi de andre tre.

– Har du tenkt å løpe fra meg?, spør Johannes.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal svare og får vel bare frem et slags grynt. Det går nok ikke mer enn fem sekunder før Johannes øker tempoet og legger seg foran meg. Om det var aldri så kort så fikk jeg ihvertfall kjent på å lede et løp for første gang.

Nå må jeg tenke taktisk. Jeg vet egentlig lite om hvordan min form er i forhold til de andre rundt meg. Løypa er ukjent og jeg vet ikke hvor lange stigningene er. Å brenne av for mye krutt i starten er ikke lurt. Jeg legger meg bak Johannes og forsøker ingen nye stunt.

Like etter kommer vi inn på den første stien. Den er full av steiner. Det går oppover og det er krevende å løpe. Farten er likevel høy. Hva slags strategi har de andre? Jeg holder følge med Johannes.

Snublefeller

Det dukker opp vanndammer og søle med ukjent dybde, glatte planker med rim på og røtter det er lett å snuble i. Jeg kan ikke miste konsentrasjonen ett eneste sekund. De to orienteringsløperne smetter forbi. Her er de i sitt ess.

Like etter kjenner jeg at tempoet er litt for raskt. Jeg må disponere mitt eget løp og lar de andre sige fra meg. Lyset fra hodelyktene deres forsvinner etterhvert.

Nå er jeg altså på fjerdeplass. Det er jo kjempebra!, tenker jeg. Så dukker det opp en annen tanke. Hvor er langt etter er de bak meg? Jeg innser at om jeg ikke kjører på hardt nok vil flere konkurrenter dukke opp før jeg vet ordet av det. Dette blir ingen behagelig reise.

Ved grusveien langs Rundvann merker jeg at det er noen som nærmer seg. Lyset fra hodelykten mine treffer refleksen i fire løypemerker. De leder meg ut på en ny og smal sti. Han bak meg roper noe jeg ikke hører. Det virker som han holder på å løpe inn i skogen for tidlig.

Stien jeg er på nå er ukjent for meg. Det er kupert, men rimelig flatt likevel. Dermed kan jeg løpe fort. Han bak meg er tydeligvis også rask. Det virker som det kan være flere der. Jeg snur meg ikke.

Etterhvert kommer jeg på et parti med berg. Farten er stor. Videre ser det ut til å gå bratt nedover. Jeg setter utfor.

Han bak meg roper noe. Det høres ut som en advarsel. Ropte han “Vær forsiktig”? Ja, det var det nok.

Jeg vil ikke være forsiktig slik at han kan komme nærmere. Så skjønner jeg hvorfor han ropte. Dette må være Dødsbakken. Jeg er i en skikkelig bratt skrent som veksler mellom berg og jord. Risikoen for å skli og falle er stor. Jeg forstår navnevalget og stoler ikke helt på skoene jeg bruker. Derfor legger jeg inn en ekstra margin ved å korte ned skrittene litt og støtte meg i noen trær. Likevel er det beste å slippe opp og la beina gå. Plutselig sklir jeg og kveler et lite hyl.

– Går det bra?, roper en bak meg.
Nå gjelder det å ikke gi uttrykk for svakhet.
– Ja!, roper jeg og kjenner pulsen hamre.
Deretter slaker det ut noe og jeg kan virkelig gi alt. Dette partiet er utrolig gøy. For en herlig sti!

Plutselig er jeg nede på en grusvei. Jeg har tydeligvis dratt ifra de bak noe. Er det noen lys i lia foran meg? Nei, jeg tror ikke det. Etter bare 50 meter på flat grusvei bærer det opp en annen bratt sti. Hvor langt har jeg løpt tro? Jeg tør ikke ta oppmerksomheten vekk fra stien for å sjekke.

En skygge dukker opp

Det går overraskende fint å løpe såpass fort i det krevende terrenget. Jeg har funnet et tempo som fungerer. Beina holder. Nå flyter det. Stien leder meg ut på en åpning i skogen. Er det ikke noen som løper ved huset der fremme? Skyggen og lykta forsvinner. Det var sikkert bare en som er ute trener. Jeg fortsetter og løper så raskt jeg tenker er forsvarlig med tanke på distansen som gjenstår og underlaget.

Litt senere ser jeg en hodelykt igjen foran meg. Og enda enda. Men er de to med i konkurransen? Da jeg kommer nærmere kjenner jeg igjen løpestilen til Johannsen. Fantastisk! Jeg er i ferd med å ta igjen to av de tre beste. Nå gjelder det å være smart. Det virker som de har oppdaget meg. Tempoet deres øker igjen. Hjelpe meg. Her kommer ingenting gratis.

Løypa tar en brå u-sving opp en skogsvei. Der har jeg mulighet til å følge med om det kommer noen etter. Og det gjør det. Det er i hvert fall en der som kommer i stor fart. Er det ikke to? Jeg biter tenna sammen. Snart klarer jeg å ta igjen en av de to orienteringsløperne. Nå er jeg på tredjeplass. Hurra!

Gleden blir kortvarig. Jørgen Korum bak meg setter opp et vilt tempo oppover. Jeg klarer å holde han unna et stykke, men så fyker han forbi. Deretter tar han opp jakten på Johannes som jeg ser lenger fremme. Han tar igjen han også.

Løpet går inn i en ny fase

Da er jeg altså på fjerdeplass igjen. Det er jo bra. Samtidig er tredjeplassen mye mer fristende. Da er det ryggen til Johannes som gjelder. Han er rutinert, trener mer enn meg og er en mester på teknisk sti. Samtidig er han også vant med mye lengre løp enn dette. Har han noen svakheter som kan komme til min fordel? Samtidig er det noen bak meg som lurer i skyggene.

Hittil har jeg ikke sjekket hvor langt jeg har løpt. Nå må jeg vite det. Jeg klarer å få tatt en rask titt på klokka. Det står 6,38 km. Da er jeg over halvveis. Jeg er usikker på hvor mye stigning som venter.

Jeg ser Johannes et stykke foran meg. Han løper som en ulv med ferten av fårikål. For en jakt. Dette er helt vilt. Det kommer en bakke oppover. Den er så bratt at jeg går noen skritt. Deretter småløper jeg. Etterhvert ser jeg Johannes bare 10-15 meter foran meg høyere opp. Kan jeg komme helt opp i ryggen på han? Han forsvinner. Når jeg kommer opp på toppen er han borte. Hvor ble han av?

Senere ser jeg lykta hans hundre meter foran meg. Han er altså fortsatt full av krutt. Det er bare å gi på. Terrenget er utfordrende. Jeg klarer ikke å komme nærmere. Samtidig vitner lyder om at det tydeligvis er en som jager på noe voldsomt bak meg.

Utforløping

Det går nedover igjen. Jeg har aldri løpt så fort i mørket før. Stien er full av utfordringer. Nå må jeg unngå å falle. Det er helt utrolig hvordan beina finner frem. Plankene som er lagt ut flere steder kan være speilglatte. Jeg merker at de er spesielt skumle om jeg kommer inn på dem fra siden. Flere av myrpartiene er ikke frosset helt. Plutselig velger jeg et feil sted å sette foten og den synker ned. Jeg unngår å ha for mye vekt på slike usikre trinn og kommer meg raskt videre. Det virker som jeg klarer å holde personen bak meg unna. Det skal vise seg at han er nærmere enn jeg er klar over.

Etter et krevende parti ned en bred sti full av store steiner er jeg ute på grusveien igjen. Aha. Nå kommer jeg på at siste delen av løypa er på samme sted som starten. Rundt en sving ser jeg plutselig Johannes 150 meter lenger fremme. Jeg skrur av lykta. Merket han meg tro?

Tankene går mot tidligere konkurranser der jeg nesten alltid har hatt et ekstra gir på slutten. Hvor lenge kan jeg klare å holde en spurt? Det er over en kilometer igjen nedover. Jeg øker tempoet. Johannes forsvinner rundt en sving.

Da jeg kommer rundt svingen selv ser jeg at jeg har tatt innpå litt, men er det nok til at det er håp? Kanskje han går på en smell? Jeg gir ikke opp og fortsetter det jeg klarer.

Et par minutter senere ser jeg Johannes er kommet i bunn av bakken. Nå er det bare et par hundre meter opp til mål ved bommen. Han forsvinner bak noen trær.

Da jeg selv løper over broen og ser opp mot mål forstår jeg for alvor at slaget virkelig er tapt. Noen heier på meg. Jeg legger inn en liten sjarmørspurt.

Så er jeg i mål. Det kjennes godt.

  • For et utrolig morsomt løp, sier jeg andpusten til arrangør Torbjørn Høvde som dukker opp.

Johannes er også der.

  • Bra jobba Bjørnar!, sier han og gir meg et klapp på skuldra.
  • Du er jo helt vill. Det var så vanskelig å ta innpå deg, svarer jeg.


Plutselig kommer det en til i mål. Det er Bendik Hegna som jaget meg i flere kilometer i skogen. Var han virkelig så nærme meg på slutten?

Bålkos og resultater

Flere kommer i mål. Stemningen er god.Vi skifter til tørt tøy og varmer oss rundt bålet som fortsatt brenner i veikanten. Praten går om erfaringer fra løpet. Pølser legges på grillen. De raskeste mennene og de raskeste kvinnene blir ropt opp på pallen. De får premier og velfortjent applaus.

Vinneren ble Ludvig Rødnes fra Oppsal Orientering med tiden 55.16. Kanonen som dro fra oss i bakkene, Jørgen Korum tok andreplassen med tiden 56.56. Tiden min ble 58.08. Jeg var 11 sekunder unna å matche tredjeplassen til Johannes. Det viser seg at Bendik bare var 10 sekunder bak meg igjen. For en ellevill jakt.

Dette ble mitt korteste løp i 2017. Samtidig ble det kanskje det gøyeste løpet jeg noensinne har deltatt i. Det skyldes de utfordrende stiene, mørket, den elleville jakten på tredjeplassen og presset bakfra for å holde på fjerdeplassen. At det hele skjer i randen av Oslo by i en slik uformell og enkel setting er også kjekt. Takk til ildsjelene i Østmarka Mjød- og Knivstikkarlag for at dere laget en slik opplevelse for oss på så morsomme stier!

 

Turhilsen,
Bjørnar Eidsmo