Menu
MENU

Velger du et sidespor kan alt skje

Tekst og foto: Bjørnar Eidsmo
20.12.2017


Det er en kjølig og frisk lørdag formiddag i desember. Jeg venter på tre løpevenner ved Lofthus busstopp i Oslo. Like ved er en av inngangsportene til Lillomarka. Planen er å ta de andre med på morsomme sidespor der. Lurer du kanskje på hva sidespor er? Jo, de havner du på når nysgjerrigheten lokker deg til å utforske det ukjente, det mindre opplagte og det uforutsigbare. På løpetur kan det bety å velge smale, mystiske og umerkede tråkk foran asfalt, grusvei og brede stier.

Slike sidespor kan både føre til hyggelige overraskelser og uventede hindringer. Noen ganger ender du i dyretråkk som fordufter i løse luften. Kanskje gror det igjen rundt deg og du må slite deg gjennom kratt for å komme videre. Andre ganger finner du fantastiske stier helt fri for snublefeller som røtter og stein. Der kan du sette full fart og finne flyten. Disse minuttene handler alt om å sette den ene foten foran den andre. Stress blir borte. Endorfiner frigjøres. Du føler deg fri. Plutselig havner du et sted du aldri har vært som gir deg en fin opplevelse.

Lillomarka er full av vakker natur, spennende kulturminner og skjulte hemmeligheter. Jeg er spent på hvordan de andre vil like ruta jeg har planlagt idag. Vil de la seg begeistre av det jeg har tenkt å vise dem?


Alternativ oppvarming

Hans Kristian Smedsrød kommer slentrende. I år har han hevdet seg i flere ultraløp og fjelløp. Nå er han nylig tatt ut til VM i terrengløp 2018. Da gjelder det å trene godt gjennom hele vinteren. Noe han gjør.

“Er du med å huske litt mens vi venter på de andre?” spør jeg.

“Huske?” svarer Hans Kristian forundret.

Det er ingen andre på lekeplassen ved siden av oss nå.

“Ja, husking er undervurdert, sier jeg.”

Hans Kristian lar seg overtale og blir med. Huska ser annerledes ut enn da vi var små.

“Hvordan skal jeg sette meg på denne?” spør han meg.

Jeg ler og viser han. Det er sunt å leke litt, selv om vi er blitt voksne. Snart kommer også Erika Wollner og Gildwen Le Ferrec. De har også vært med på flere fjelløp i år og stortrives i marka. Ett år tilbake kjente jeg hverken dem eller Hans Kristian. Gjennom vår felles interesse for å løpe i naturen har vi funnet hverandre. Hver uke møtes vi og flere på Stirsdag i regi av løpegruppa Sky Blazers. Vi hopper av huskene og møter dem.

Hvordan skal jeg introdusere dagens tur full av sidespor tro?

“Welcome to todays training, forsøker jeg og innser for sent at det høres ut som jeg sniker meg til en trenerrolle. Jeg tror ihvertfall det er derfor de andre står og ler av meg. Her er ingen trenere. Vi bare liker å løpe sammen.”

Gildwen er fransk. Siden skolefransken min er syltynn blir det derfor en god blanding av engelsk og norsk når vi snakker sammen.

“The english description you sent us about todays trip was much shorter than then Norwegian one, sier Gildwen muntert.”

Han har rett. Her kan jeg ikke skylde på annet en egen latskap. Turbeskrivelsens engelske versjon var omtrent slik: “We meet at Lofthus busstop 10:30. Then we do 14 k on nice trails with sidespor, small surprises and bolle”. Den norske versjonen var mer tydelig og detaljert.


Sidespor er sjeldent raskest

Nok pjatt. Nå gjelder å få varmen i kroppen. Vi kommer oss avgårde inn på blåstien fra Lofthus bussholdeplass. Starten er bratt og steinete. Høye grantrær svaier over oss. Den fine snøen som kom nylig er smeltet bort. Sannsynligvis er det endel is i skyggene nå. Erika og jeg bruker derfor piggsko. Hans Kristian og Gildwen løper med piggfritt.

Blåstien går oppover til Trollvann. Vi skal ikke dit. Etter hundre meter tar vi til høyre og inn på en av mine favorittstier. Den er smal, kronglete og lett å løpe på – altså et klassisk sidespor. Akebakkeskogen, som vi er i, er full av slike små stier. Her er det god avstand mellom furutrærne og sørvendt. Dermed kommer solen til og det er lite is.

På Wikipedia defineres en sti slik: “En sti er et smalt oppgått tråkk i terreng som ikke har veier. Stien er ofte korteste og alltid letteste vei mellom to steder. Slyngene på stien er for å gi best mulig fotfeste og minst mulig gåing i vann og steinur”.

Når det gjelder sidesporene er de sjeldent det raskeste valget du kan ta. De er derimot ofte i en helt annen liga når det gjelder hva som er det gøyeste å løpe på. Etterhvert dreier vi kursen oppover i det bratte terrenget rundt Grefsenåsen. Jeg har tidligere funnet en sti i området som ikke finnes på noe kart jeg har sett. Den leder til noe helt spesielt. Vil jeg klare å spore den opp idag?


Den hemmelige stien

Vi kommer ut av skogen og inn i en av bakkene til Oslo skisenter i Grefsenkleiva. Faren for å kræsje med noen på ski eller brett her i dag er liten. Sannsynligheten for å finne en levende mammut i kjøleskapet er større. Stein, gress og enkelte isflekker gir ikke rom for den store skigleden.

Over på den andre siden av skibakken speider jeg inn i skogen. Såvidt jeg husker er stien jeg søker her. Å lede folk ut i kjipt og lite løpbart terreng er flaut og kan skape dårlig stemning. Andre sin tålmodighet med meg der varierer stort. Disse tre er heldigvis vant med det meste. Da ser jeg det jeg leter etter.

“Her er det”, roper jeg begeistret. Vi forlater skianlegget og dukker inn mellom trærne.

Like etter forandrer omgivelsene seg. En smal sti full av tørre barnåler leder ned under en lang bergvegg med en høyde på tre til fem meter. Noen store istapper henger ned.

“Nice!”, sier Gildwen.

“Fett”, sier Hans Kristian.

“Så fint”, sier Erika.

Etter at vi har beundret istappene smyger jeg meg inn mellom noen digre steinblokker. Bak dem er en hule.

“Bli med!”, sier jeg til de andre. Jeg håper de er like nysgjerrige som meg.

Sist jeg var her var hulen full av hvite små sopper. Nå er de borte. Jeg kravler videre oppover og ut av hula. De andre følger etter. Gøy. Vel oppe på berget ser vi at herfra er det vanskelig å komme ned igjen på stien. Det er for høyt å hoppe. Å skli på berget virker usikkert.

Hans Kristian er den som først finner en linje vi kan friklatre. En rot fungerer som “bøttetak” som en sier i klatring. Han kommer seg raskt ned.

“Hopp! Jeg tar dere imot”, sier han til oss.

Vi lar oss ikke lure, klamrer oss til rota og smyger oss ned. Dette er vel fin trening til løp som inkluderer klyving, tenker jeg. Slik som det spektakulære ultraløpet Tromsø Skyrace Hamperokken. Hans Kristian og Erika var med der i år. Jeg håper å få plass i 2018.


Nyttårsfesten som forandret livet i Oslomarka

Da alle er nede fortsetter vi langs bergveggen.

Det er mer å se her, sier jeg til de andre. -“Look!”

Foran oss er en skrøpelig hytte klemt opp til bergveggen.

“Oj”, sier Hans Kristian.

“What?”, sier Gildwen.

“Dette var Haralds uteliggerbolig i nesten førti år,” sier jeg.

Etter krigen bodde det hundrevis av uteliggere i slike enkle hytter i Oslomarka. Et voldsomt fylleslagsmål nyttårsaften 1963 blant mange av uteliggerne førte til at kommunen svidde ned alle hyttene deres. Det var èn hytte de ikke fant. Hytta vi står foran nå. I dag er dette et av kulturminnene i Lillomarka. Mer om historien, og intervju med Harald, finner du blant annet i Dagsavisen.

Det er på tide å få løpt litt igjen. I området finnes enda en sti jeg gleder meg å vise de andre. Bare jeg finner den. Etter noen minutter er vi i ett avgjørende kryss. En bred sti går opp til venstre og ned til høyre. Jeg kjenner meg igjen. Sidesporet er rett frem.

“Nå skal vi nedover en bratt sti det er knallgøy å løpe fort i”, varsler jeg stiløperbanden bak meg.

Dermed setter vi jublende utfor. Å løpe raskt i bratt terreng er fantastisk moro og nyttig å trene på til neste års konkurranser. Årets sesong har vist meg at mange vestlendinger er i en særklasse der.

“Oj, er vi her”, sier Erika da vi etterhvert kommer ut på en grusvei hun kjenner igjen nær skianlegget.


Fritt vilt

Etter hundre meter på grusveien bærer det rett inn i skogen igjen. Flere skilt advarer om å ferdes her om det røde flagget er oppe. En skytebane ligger like ved.

“Hvordan skal vi vite om flagget er oppe?”, spør Hans Kristian bekymret.

Rundt oss er det bare tett og mørk granskog. Ingen flagg er å se. Jeg kjenner området godt og mener stien vi løper på er trygg. Jegerne er vel ferdig med å skyte inn rifler og hagler for sesongen nå. Eller tar jeg feil?

“Jeg har enda ikke fått vært i New York, men dette er vel det nærmeste jeg har kommet Bronx”, sier jeg. De andre ler godt av den rare sammenligningen.

Mot alle odds runder vi nordsiden av skytebanen like hele. Nå er det en bratt og ufremkommelig dal som skiller oss fra Årvollåsen. Vi skal over dit. Jeg har tidligere hatt flere bomturer med kravling i skrenter og isete bergvegger før jeg fant løsningen her. Stien vi løper på nå er den eneste jeg kjenner som krysser den smale bekkedalen på et fornuftig sted. Så sant du ikke vil bruke grusveien høyere opp da. Det er ikke så spennende.

Vel oppe på andre siden er det isete stier. Noen av oss syns det bare er gøy. Andre tar det litt forsiktig. Utenfor stien er det rester av snø som vi bruker som nødbrems når vi mister festet, sklir og vil stabilisere balansen.


Kjøleskapet

Skogen åpner seg rundt et tjern.

“Her har jeg aldri vært før”, sier Hans Kristian.

“Dette er Isdammen på Årvoll”, sier jeg.

“Aha”, sier Hans Kristian.

“Jeg tror navnet Isdammen kommer fra da de tok ut isblokker her. De ble brukt som kjøleelementer før det fantes frysere og kjøleskap”, sier jeg.

“Om sommeren er det fint å bade her. Vannet blir fort varmt”, sier Erika.

På andre siden av tjernet skimter jeg noen mennesker som er i gang med å forberede noe.

“Jeg foreslår at vi drar tilbake hit på slutten av turen”, sier jeg.

“Jeg er med”, sier Hans Kristian.

“Me too”, sier Gildwen.

“Stiller”, sier Erika.

Først skal vi opp Årvollåsen. Det er så mange stier her at det er fort gjort å havne et annet sted enn planlagt. Derfor velger jeg den trygge blåstien nå.

“Det er her Jeffrey trener motbakkeintervall”, sier jeg.

Jeffrey Spronk er med i samme løpegruppe som oss og bor i nærheten. Det er morsomt hvordan noen løpere knyttes til bestemte områder, stier og segmenter på treningsappen Strava. I skyggene på nordsiden av Årvollåsen er det som forventet mye is. Dette minner meg om hvordan det var her i vår. Da fikk jeg god trening i å løpe på glatta. Det kan du lese om i Bjørnars blogg – 10 tips for løping på glatta.


Mestertyvens hule

Videre tar vi en tur opp til den flotte utsikten på Storhaug. Deretter blir det en kjapp sving innom et av gjemmestedene til røveren Ole Høiland. I en lysning danner store steinheller et tak. Sov han der tro?

Høiland levde på 1700- og 1800-tallet og stod bak en rekke innbrudd. Mannen skal ha hatt en egen evne til å kombinere kriminelle handlinger med folkelig sympati. Ved å studere og memorere Norges bank sin hovednøkkel laget han sin egen kopi av den. Etter flere forsøk klarte han i 1835 tilslutt å låse opp det innerste velvet med nøkkelen sin. Da ranet han banken for hele 64.000 speciedaler.

“Han klarte å rømme fra fengselet på Akershus festning hele 11 ganger. En gang gikk han bare ut hovedutgangen”, sier jeg og ler.

“Nå må vi videre. Jeg blir kald”, sier Hans Kristian.

Balansen mellom løpetrening og sightseeing med amatørguide Eidsmo utfordres av kulda.

Det går en kjent blåsti videre, men jeg vet om en annen variant. Som andre gode sidespor er den ikke så lett å finne. Huskeregelen min er at stien følger høydene mot Linderudkollen. Likevel klarer jeg å bomme. Vi havner på en sti som forsvinner. Nå står jeg i snøen og kjenner på presset om å ikke ta med de andre på ville veier.

“Vent litt så skal jeg sjekke på mobilen hvor stien er, sier jeg og går samtidig litt videre. Er det ikke her stien er da?” Da ser jeg plutselig fotspor fem meter foran meg.

“Her er stien jeg tenkte på!”, roper jeg lettet. Slik er det ofte å være på løpetur med en sidesporsentusiast som meg.


Fremtiden møtes oss

Vi fortsetter gjennom lettløpt terreng på is, snø og barnåler. Etter et kvarter kommer vi til neste attraksjon. I et furutre midt i Lillomarka henger en slenghuske. Her er det åpent og fin utsikt. Jeg setter meg på, satser på at tauet holder og hiver meg ut. En av barndommens store gleder gjenoppleves. Dette var noe av det gøyeste vi gjorde i bygda Sauland i Telemark. Der vokste jeg opp. Det var også der jeg fikk kjenne på friheten og spenningen ved i å utforske elver, skoger og fjell. Først med foreldre og etterhvert alene med andre barn.

Gildwen deler et gledeshyl da han hiver seg på slenghuska like etter. Et hyl kommer tilbake fra et helt annet sted. Så rart. Er det ekko her i skogen? Jeg ser rundt meg. Da oppdager jeg at det kommer noen mot oss. Det er en løpegjeng med godt voksne menn og damer.

“Hei”,sier de.

“Hei!”, sier vi.

“Så bra at det er flere som bruker stiene våre”, sier en av karene.

“Ja, det er fint å løpe her”, sier jeg og lurer på hva han mener med “stiene våre”. Har de laget dem kanskje?

En dame som er med går bort til slenghuska og tar seg en sving. De joviale fremmede har bakgrunn fra sportsklubben Rye.

“Er dere skifolk?, spør en kar meg.

“Jeg er glad i å gå på ski. Vi som er her i dag er med i en uformell løpegruppe”, sier jeg.

“Sier du det ja. Vi har løpt sammen i årevis. Nå er vel dette dessuten den femtiende lørdagen på rad vi møtes for å løpe langtur”, sier en annen kar med lang grått hår.

“Ja, det tror jeg stemmer”, sier den tredje.

I bakgrunnen er fortsatt dama i fint driv på slenghuska. Kanskje dette er oss om noen tiår. Etter løsprat om stier, vær og vind er det dags for å få beina igang igjen. Ryebanden smetter avgårde. Jeg henger på og merker ikke at de andre står igjen på toppen bak meg.

“Bjørnar, vil du ikke løpe med oss lenger?”, roper de etter meg.

“Nei, de her virker jo så hyggelige”, svarer jeg.

Snart er alle (les meg) plassert i riktig løpegruppe igjen. Ryebanden forsvinner til venstre ned en grusvei. Vi tar vi til høyre mot hoppbakken på Linderudkollen. Noen av Oslos raskeste løpere har noen elleville rekorder på Strava her. De kan jeg se langt etter. Trappene i hoppbakken er tunge å løpe i. Pulsen stiger brått. På toppen er belønningen 360 graders utsikt over hele Lillomarka, deler av byen og fjorden i sør. I nærheten er det nok bare hoppanlegget på Holmenkollen som kan måle seg med dette. Her trenger du derimot ikke billett.

En iskald vind blåser oss kalde så vi går ned igjen. I bunn av hoppbakken ligger Linderudkollen sportsstue. Der serveres varm drikke og andre godsaker.

“Har dere lyst å spise bolle her, eller skal vi komme oss tilbake til Isdammen?”, spør jeg.

“Isdammen”, svarer Hans Kristian.

Slik blir det. På veien dit tar vi et siste sidespor. Vi følger en morsom umerket sti på den brede skogsryggen nedover. Det er bare å slippe seg løs. Plutselig hører vi lyden av musikk komme mot oss mellom trærne. I dag er det noe spesielt på gang på Årvoll.


Svelejakten

Tilbake ved Isdammen finner vi kilden til musikken. Her har årets julemarked åpnet. Arrangør er brassbandet “Vivo Brass ad Libitum” fra Tonsenhagen. Dette har vi gledet oss til. Rundt et bål sitter barn og varmer pinnebrød. På stand selges hjemmelagde nisser, luer, syltetøy og småkaker. Vi gikk akkurat glipp av livemusikk fra brassbandet, men fin julemusikk toner ut gjennom høytalerne.

Det vi er på jakt etter er sveler og toddy. Rundt et hjørne finner vi den riktige standen. Tre blide damer byr på varm drikke og lodd som kan byttes i nystekte sveler. Da vi stiller oss i svelekøen oppdager vi at det er en liten hake. Sveletakka har plutselig tatt kvelden. Heldigvis vet damene råd og lar oss veksle inn loddene i pepperkaker. Jeg får en stor og fin pepperkake formet som elg. Den har melis og nonstop på. Jeg er storfornøyd. Tenk å få en så fin opplevelse som endel av en løpetur i skogen.

Da vi rusler videre mot nærmeste bebyggelse kommer Jeffrey mot oss. Han har med sin snart to år gamle datter. Dette er han som har Årvollåsen som hjemmebane. I sommer var Jeffrey med meg å lage det vi kalte “verdens minste løpecamp” i Åndalsnes i Romsdal. Først var jeg alene. Da fikk jeg møte flere lokale løpere. Jeffrey kom etterhvert slik at vi ble to deltakere på campen. Turen til fjellene der var helt fantastisk. Nå forteller han om Cape Town. Der løp han nylig løp motbakkeløp og møtte den lokale stjerna Ryan Sandes. Det er en av verdens beste ultraløpere. Etter noen minutters trivelig løpeprat skilles våre veier.

Jeg føler meg heldig som har blitt kjent så mange trivelige løpere i 2017. Slik som Hans Kristian, Gildwen, Erika og Jeffrey. De er også glad i å løpe i naturen slik som meg. Vi og flere er nå godt igang med å planlegge turer, trening og konkurranser i 2018. Hvem vet. Kanskje vil vi fortsatt løpe sammen på smale stier når vi alle er gråere i håret slik som de vi møtte før i dag? Det er langt frem. Nå gleder vi oss først og fremst til julemiddag senere på kvelden.

Løpehilsen fra

Bjørnar

Har du lyst å lese mer?

Se flere artikler på Bjørnars blogg hos Rottefella

På bloggen min Sidespor finner du også historier fra andre sidespor og løpekonkurranser.